Religionens positive virkning på enkeltindivider, relasjoner og samfunnsliv vektlegges ikke av politikere som kappes om å mistenkeliggjøre religiøse miljøer.
Å være vitne til valgkampen fyller meg med takknemlighet, fordi jeg er vitne til et demokrati der hver stemme teller. Selv om det å observere maktkamper og posisjonering er slitsomt og kan gjøre meg oppgitt innimellom.
Går det an å svare på hvilket parti er det beste valget for oss kristne?
Historisk sett stemte folk med et kristent livssyn på ulike partier. Den sosiale og økonomiske tilhørigheten var som regel avgjørende for hvem de stemte på. Norge var jo en homogen nasjon der kirke og stat var sammenvevd i hverandre. På mange måter kan en si at KrF ble startet for de som ville beholde kristningsprosjektet med staten som hovedaktør der ytre rammer og lover var avgjørende.
Da jeg ble bedt om å forlate Den norske kirke etter å ha blitt døpt i vann i 1984, ble også midt forhold til KrF veldig lunkent. Som frikirkelig tilhørte jeg minoritet i samfunnet, mens KrF den gang representerte majoritetskulturen som ville videreføre en utvendig kristen påvirkning med lite rom for mangfold.
Jeg stemte for de beste kandidatene uavhengig av partitilhørighet, og var ganske fleksibel i hvilket parti som fikk min stemme. Jeg opplevde ikke KrF som mitt parti.
I dag har Partiet De Kristne (PDK) tatt denne rollen KrF hadde for 50 år siden. Problemet er at de argumenterer som om de ikke forstår demokratiets spilleregler og hvordan samfunnet har utviklet seg. Å inngå kompromiss i et samfunn for felles løsninger er ikke et svik, men en måte å få et samfunn til å fungere på. I et slikt perspektiv blir PDK aldri et aktuelt parti for meg.
Som kristen leder har jeg oppfordret alle til å stemme og ta del i de de demokratiske prosessene vi alt for ofte tar for gitt. Jeg har vært samfunnsengasjert, men ikke partipolitisk aktiv. Derfor har jeg heller ikke stått fram med en partipolitisk anbefaling.
Men de siste årene har det skjedd noe. Jeg har registrert at i de siste årene har det blitt mindre og mindre rom for oss som står for en klassisk kristen tro. Vi blir mer og mer definert ut at det store norske fellesskapet. Alle skal ikke med.
Her er noen eksempler:
Menigheter som nektes å leie offentlige bygg.
Mange skolelag forhindres fra å låne skolens lokaler.
Ungdomsarbeid som ikke mottar kommunale midler fordi de anklages for intoleranse.
Lærere som kaller kristen samlivsetikk som intolerant og farlig, uten at skoleledelsen reagerer.
Sjelesorg overfor mennesker med homofil tiltrekning kan staten suverent omdefinere som homoterapi. Det vil mange partier gjøre straffbart.
Høsten 2020 ble den nye loven om trossamfunn debattert og vedtatt (gjeldende fra 1.1.2021). Den debatten ble enda en øyeåpner for meg. Talspersoner fra ulike partier snakket som om religiøs tro er et nødvendig onde i et flerkulturelt samfunn. Det trengs sterkere regulering og innstramming, og politikerne mener de kan gjøre denne jobben. Flere partier vil inngå en samfunnskontrakt fra de trossamfunn som skulle ta imot statsstøtte.
Tre kommentarer om dette:
1. Jeg er ikke så opptatt av statsstøtten, og tror at vi som etterfølgere av Jesus trenger å omfavne det å være en minoritet som står på egne bein økonomisk. Derfor vil jeg ikke stemme på det partiet som gir kristne mest privilegier. 2. Staten bruker cirka to milliarder på ett trossamfunn: Den norske kirke. Det at andre trossamfunn får tilsvarende beløp (per medlem) har å gjøre med at staten ikke lenger styrer et trossamfunn, men at alle får igjen for den skatten de bidrar med til fellesskapet. Alle bør altså behandles likt.
3. Vi har et samfunnssystem i Norge der staten er en svært aktiv aktør for å fordele goder mellom borgerne. Derfor har vi også mange avgifter og relativt stor skattebyrde. På den andre siden får vi mye igjen for det gjennom utdanning, helse og velferdstilbud.
Problemet er at når staten tar en formynderrolle overfor trossamfunn som skal motta disse midlene for å finne ut hvem som er verdige. De tar på seg en rolle der de definerer hvem som er en del av det store vi, og hvem som er utenfor. Det er ikke lenger et universelt tilbud for alle.
Etter denne debatten har jeg fulgt mer med i de ulike partiene i Norge, blant annet fra landsmøtene denne våren og Arendalsuka nå i høst. Det som står klart fram for meg er følgende:
Rommet for trosfrihet blir mer og mer innskrenket, og de fleste partier har enten en tydelig politikk for å gjøre dette rommet mindre (Arbeiderpartiet, SV, MDG, Rødt) eller de er ikke opptatt av det (Høyre, Senterpartiet, Venstre, Frp, Sentrum). Religionens positive virkning på enkeltindivider, relasjoner og samfunnsliv vektlegges ikke av politikere som kappes om å mistenkeliggjøre religiøse miljøer.
Det eneste partiet som kjemper for trosfriheten er Kristelig Folkeparti. Det viser de siste årene på Stortinget, og det viser årets valgkamp.
Det er mange andre viktige saker i årets valg, men kampen om trosfriheten får forkjørsrett fordi det har enorme konsekvenser hvis det svekkes. Trosfriheten er ikke gitt, og den forsvinner oftest litt etter litt. Jeg har møtt mange fra andre land som har fått svekket denne retten, og det har berørt meg sterkt.
Dette berører grunnstrukturen i samfunnet, og sier noe om hvordan vi kan tåle hverandre så inderlig vel i et mangfoldig samfunn. Derfor vil jeg ha den klare røsten fra KrF i Stortingsalen og aller helst i regjeringen.
Derfor sier jeg det tydelig i år. Jeg stemmer KrF.