Reaksjonene på boka til Terje Hegertun (Det trofaste samlivet) har skapt sterke reaksjoner hos mange kristne. At Hegertun står fram som forsvarer av homofilt samliv innen trofaste rammer burde ikke overraske.
Selv om han er pinsevenn, er han professor i teologi ved Menighetsfakultetet (MF). MF har hatt en økende liberal profil i mange år.
Mange kristne i Norge har blitt så tilpasningsdyktige til kulturen vi lever i, at vi sjelden våkner før markørsaker som abort eller homofili dukker opp.
For å forstå hvordan vi kom hit, må vi se de lange linjene.
Bibelen presenterer ikke Gud først og fremst som terapeut eller likeverdig samtalepartner. Han er skaper av hele universet. Han er den suverene Herre.
En rød tråd i Det gamle testamentet handler om å følge Gud - eller følge andre guder.
Da Jesus kom var budskapet umulig å misforstå:
Omvend dere! Himmelriket er nær. Følg meg!
Enkelt - og radikalt.
I Bergprekenen (Matteus kap. 5-7) tydeliggjør Jesus at alle mennesker kommer til kort i møte med Gud. Vi har ikke noe annet valg enn å innrømme dette overfor Gud, eller avvise Jesus sier. Jesus ga oss ikke noe mulighetsrom for forhandlinger eller kompromiss. De som avviste ham, fikk klare seg selv.
Gjennom å følge Jesus ble disiplene en del av det nye folket Gud skulle sende til verden. De skulle være i verden, men ikke av den. De skulle ha sine kilder i Gud og samtidig leve midt i denne verden, slik pinsen markerer. Den hellige ånd fylte Jesu etterfølgere slik at de hadde Guds kilder og kraft i møte med livets utfordringer.
Frimodige og radikale sto Jesu etterfølgere fram med et budskap om frelse som skapte skille. Ingen kunne holde seg nøytrale til budskapet de formidlet og måten de levde på. Derfor ble det alltid uro der Guds rike vokste fram. Jesus hadde forberedt dem på det da han sa at de ikke ville behandle dem bedre enn det Jesus selv opplevde.
Kravet om tilpasning for å gjøre seg spiselig, forstått og akseptert har vært en snubletråd i kirkehistorien. Fristelsen for aksept, makt og posisjoner har ødelagt kirkens integritet og særpreg.
I stedet for å være en radikal røst fra Gud for å fremme rettferdighet, sannhet og frihet, har kirken blitt et redskap for makten. Å lese seg opp på Hans Nielsen Hauge er nyttig i så måte, siden det i år er 250 år siden han ble født.
I Norge lever fortsatt myten om at vi er en kristen nasjon. Mange bruker mye energi på å holde liv i denne myten. Kristne verdier, kulturelt ståsted og tradisjoner løftes fram, mens budskapet utvannes. Da skapes en tilpasningskultur som norsk kristenhet har levd med i flere tiår.
Frikirkeligheten har blitt sterkt preget av denne kulturen. Det er lettere å snakke om Guds godhet enn Guds vrede. Guds nåde blir løftet fram uten Guds sannhet. Omvendelse og begravelse av det gamle i dåpen blir sjelden en del av budskapet.
Frelse blir til slutt et intetsigende ord, framfor at kraften i det Jesus har gjort setter mennesker i ekte frihet. Gud blir en slags terapeut. Vi blir forbrukere av religiøsitet, opptatt av rettigheter og komfort. Homofilidebatten og konsekvensene av den vil forandre norsk kirkehistorie de neste årene. Men dette handler om noe mye dypere enn homofili. Det handler om vårt syn på Bibelen og om Jesus som Herre.
Da jeg møtte Jesus ved å bøye meg for Ham, reiste han meg opp som en ny skapning gjennom dåpen i vann og Den hellige ånd. Jesus ble min nærmeste og det kjæreste jeg har. Vennskapet med Jesus har vært grunnleggende i livet, men vi er ikke likeverdige partnere. Han er fortsatt Herre og bestemmer premissene.
Mens kulturen rundt oss forandres og endrer grunnleggende verdier, holder jeg fortsatt fast på - og vil kjempe for - den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert (Judas 3).
Dette kommer til å koste mer i tiden framover. Mye mer. Det vil drive etterfølgere av Jesus nærmere Ham, nærmere hverandre og nærmere de marginaliserte i samfunnet. Da vil Gud få det folket som kommer til å være motkulturelle - og på nytt vise denne verden hva himmelsk liv egentlig er.