top of page
  • Forfatterens bildetedahle

Å reise seg og bli stående

Oppdatert: 1. feb.

Det siste året har Lise og jeg vært på tre steder som viser hva mennesker er i stand til av djevelskap og terror: Holocaustmuseet i Jerusalem, konsentrasjonsleiren i Auschwitz og i Genocidemuseet i Kigali i Rwanda. Alle tre stedene har vært rystende møter med folkemordets gru. Det er ufattelig å se hva mennesker er i stand til av terror og død når folkemasser mobiliseres for det ondes tjeneste.  

Hvorfor skjer sånt? Det skjer aldri plutselig, men det utvikler seg over tid når politiske myndigheter uten moralsk kompass spiller på frykt og avhumaniserer grupper som ikke er som flertallet.


Dessverre er de ikke unike, tre stedene vi har besøkt. Da vi var på Ground Zero i New York for noen år siden, ble jeg rystet av å se hvordan mennesker trener og planlegger målrettet over år for å drepe flest mulige uskyldige mennesker, kun motivert av hat og hevn.

Samtidig gir besøket på disse stedene glimt av håp. For midt i all djevelskapen, står det fram modige mennesker som berger liv og er villig til å ofre seg selv for at andre skal få hjelp.

Bibelen sier at Gud, som er Skaperen av universet, vil stille hver enkelt av oss til ansvar for vårt liv. Hva vi velger å gjøre, må vi svare for overfor Gud. Han skal dømme hver enkelt av oss, og han dømmer rettferdig.

Det gir perspektiver i møte med terror, krig og død. I ettertid sa de fleste overgriperne at de bare fulgte ordre. De skyldte på andre for sine valg. Det holder ikke, verken overfor Gud eller menneskelige domstoler.

Det er fort gjort å gjøre seg høy og mørk når en ser på disse hendelsene i ettertid. Samtidig må jeg stille meg dette spørsmålet:

  • Ville jeg ha betalt prisen for å stå opp mot nazismen i Tyskland på 1930-tallet?

  • Hvor langt ville jeg gått for å unngå bråk?

  • Ville jeg med åpne øyne ofret livet som brannmann i New York i september 2001 for om mulig berge noen i World Trade Center?   

Slike hypotetiske spørsmål har begrenset verdi, fordi det ikke er reelle problemstillinger. Men vi lever i en tid med økende polarisering der det koster mer og mer å stå for det som ikke er mainstream. Vi er ikke lenger ett folk med felles verdisett i Norge, og rommet for meningsmangfold blir trangere for hvert år.

Vi må gjøre opp med oss selv nå mens vi kan tenke uten å ha kniven på strupen.

  • Er jeg villig til å stå for det som er rett, sant og godt uansett hva det koster?

  • Er jeg villig til å lide for evangeliet?

Det har blitt sagt at den som har lagt seg flat for Kristus trenger ikke å bøye seg for noen andre. Å frykte og elske Gud er et godt sted å starte.

D kan vi snakke om dette slik at vi ydmykt og ærlig kan rydde opp i blandede motiver som stolthet, menneskefrykt og behovet for menneskelig anseelse.


I tillegg oppstår gjerne nye utfordringer som hjelper oss til å stå selv om det kan koste egen anseelse. Overbærende smil, et hånflir, total taushet eller kommentarer om naivitet og manglende intelligens er egentlig god trening. Det å lide litt for evangeliet gjør oss egentlig godt, og vi får trening for det som ligger foran.

118 visninger1 kommentar

Siste innlegg

Se alle
bottom of page