Ta stafettpinnen videre

Jeg kjente noen som noterte alle bønne- og takkemnene de hadde i 40 år. Deriblant et av de største medisinske miraklene jeg har fått være vitne til.

Jeg ryddet på kontoret på nyåret. Da kom jeg over tre permer jeg hadde fått av pårørende etter Jens og Gunhild Røsnes fra Sortland.

Permene inneholdt bønne- og takkeemner som Jens hadde skrevet ned gjennom 40 år.

Jens var bokholder i et bilfirma, og var et ordensmenneske. Bønnejournalen er preget av nøyaktighet. Det stod dato for kontakt, hva henvendelsen gjaldt, hva de opplevde når de ba, og til slutt hva Gud svarte og dato for når det var kvittert ut. Ofte står det at pårørende hadde tatt kontakt og takket og fortalt om bønnesvar.

Et av de største medisinske miraklene jeg har fått være vitne til, var sammen med Jens.

En kveld i februar 1988 ble vi bedt av pårørende til Synnøve om å dra på Stokmarknes sykehus for å be for henne. Hun hadde blitt overført fra sykehuset i Bodø. Der hadde hun blitt behandlet for massiv hjerneblødning.

Nå var det var ikke mer behandling å tilby henne. Da vi kom inn på rommet var hun uten bevissthet, med høy feber og uregelmessig respirasjon.

Jeg skjønte at her var det ikke mye håp - menneskelig sett. Vi ba i tillit til Jesus, men det var ikke noe respons der og da. Jeg jobbet som avdelingssykepleier på den avdelingen, og neste morgen kom folk til meg med meldinger som forbauset både meg og resten av staben.

Hun hadde våknet neste morgen og bedt om et glass melk.

Ny CT ble bestilt, reflekser ble sjekket, blodprøver tatt. Synnøve ble utskrevet etter 9 dager, og levde frisk i over 20 år etter dette.

Overlegen på avdelingen hadde mange samtaler med meg etterpå. Han fortalte meg at hans ateistiske livssyn fikk seg et skudd for baugen etter denne opplevelsen. I journalen skrev han nøkternt om hva som hadde skjedd, og sa: «Jeg skriver fakta, men forklaringen på dette er utenfor min medisinske kompetanse».

Jens og Gunhild var avgjørende i det pionerarbeidet vi stod i. Å starte en ny frimenighet i Nord-Norge for 40 år siden ble ikke applaudert, men de stod med oss, uansett med- og motgang. De drev bønnekraftverket som gav oss kraft og gjennombrudd. De var over 40 år eldre enn Lise og meg, men de ble en av våre nærmeste venner og medarbeidere. Tiden med Gud i bønn preget dem på alle livets områder. De var rause givere av det de hadde, og så alltid framover med forventing til Gud.

Jens ble dement etter han passerte 80 år. Jeg besøkte ham regelmessig på sykehjemmet. Han kjente meg igjen, men hang ikke med i samtalen.

Bortsett fra når vi ba.

Da kom han inn i et annet modus. Han ba informerte og aktuelle bønner. Det var som om vi var tilbake i den tiden da han var frisk. Etter bønnestunden kom han med gode spørsmål om familien og menigheten i noen minutter, før han falt bort i sin egen verden igjen. Jeg fikk en skikkelig leksjon i hvor reell vår ånd er gjennom disse bønnestundene.

Gunhild levde til 2017. Hun ble begravd en varm sommerdag i juni, 99 år gammel. Helt til det siste hadde hun en egen iPad der hun fikk bilder og hilsninger fra familie og venner.

Vi besøkte henne tre måneder før hun døde. Hun var oppriktig interessert hvordan det gikk med våre barn og barnebarn, de ulike misjonsprosjektene og framgang for Guds rike. Hun så framover, og hodet var klart og hjertet varmt. Foran seg på bordet var det en velbrukt bibel, diverse nyhetsbrev og lister over mennesker hun ba for.

Hun fullførte løpet.

Hebreerbrevet kapittel 11 beskriver mange troshelter. Det gir oss et innblikk i hva som preger historiens gang bak overskrifter og ytre hendelser. Kapitlet starter med å slå fast det faktum at alt vi ser har sitt opphav i det usynlige. Mange troshelter blir beskrevet. I kapitel 12 henvises det til de som har gått foran oss i kampen for evangeliet og de beskrives som en sky av vitner. Denne skyen fylles stadig opp med troshelter som har skjønt at alt starter hos Gud.

De vet at vi ved bønn ser usynlige sannheter bli erfarte realiteter.

Nå er Gunhild og Jens en del av denne skyen av vitner.

I denne tiden av nedstenging og restriksjoner rekrutterer Ånden nye vitner. Mennesker som ser hvor avhengig vi er av Gud og som vil gå inn i bønnekampen for evangeliet. Disse menneskene betror Gud å se inn i Hans verden som jorden er en del av. Vi får del i et spennende liv der Gud betror oss å ta del i verdens viktigste arbeid – å stå framfor Guds trone i lovprisning og bønn.

Vi ber med forventning:

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.