Da kona hadde bursdag i starten av januar, ble det en koronavennlig feiring. Take-away sushi heimen og kino på dagtid. Vi satt alene i kinosalen og så filmen Den største forbrytelsen.
Den viser hvordan nordmenn var aktive i deporteringen av jøder fra Norge i november 1942, og at de fleste ikke ble straffet for det etterpå. Frykten gjorde folk til lydige borgere for nazismen.
Jeg satt der og tenkte: Ville jeg hatt ryggrad og mot til å si nei til å samarbeide med nazistene hvis jeg hadde blitt truet på livet? Hvor ville mine grenser gått hvis jeg hadde levd på 1940-tallet?
Det er lett å være prinsipiell og krystallklar - når det koster lite. Jeg har opplevd frykt flere ganger. Når jeg som barn sprang fra mobberne med blodsmak i munnen. Og da jeg som voksen måtte forsvare meg i en varslingssak der jeg var truet med å miste jobben.
Jeg har smakt feigheten de gangene jeg ikke har stått opp for det jeg har trodd på, fordi at jeg ikke ville ha alt ubehaget. Jeg har innsett hva frykt får oss til å gjøre - og ikke gjøre.
Framveksten av nazismen i mellomkrigstiden er rystende stoff. Den historien viser oss hvordan en kulturnasjon som Tyskland ble forvandlet til et terrorregime i løpet av en generasjon. En ideologi full av hat utnyttet vanskelige tider til å spille på frykt og håpløshet.
Frykten ligger alltid på lur i vår skjøre verden. I vår tid finner den grobunn både i maktkampen i USA og i pandemien. Både koronaviruset, tiltakene for å begrense smitten og vaksinen mot viruset gjøres til kilder for frykt.
Det finnes alltid noe å frykte. Da blir vi lett manipulert til å tro på og å gjøre de sprøeste ting. Det gikk bare fire dager fra at folket hyllet Jesus som Konge til de samme folkene ropte "Korsfest, korsfest!". Ledere som spiller på frykt, setter i gang farlige krefter.
I Matteus kapittel 24 sa Jesus at vi ikke skulle la oss skremme og bli ført vill.
Jesus vet hvor sårbare vi er for å bli redde og manipulerte.
Ikke rart at Jesu første ord til disiplene etter oppstandelsen var: «Fred være med dere!» (Joh 20,19-21). Han skjønte at hans korsfestelse hadde satt en støkk i disiplene.
Like før Jesus ble korsfestet hadde han forberedt dem på tiden som lå foran dem. Det ville bli motstand og forfølgelse, og de ville til og med bli hatet og drept i Guds navn. Jesus forberedte dem ikke på et fredfullt og behagelig liv. Likevel skulle de få leve med fred og ikke være styrt av frykt.
Når Paulus skriver om de siste tider, er det på bakgrunn av rykter og frykt som hadde fått plass hos de kristne i Tessaloniki. Paulus sier at de skal trøste hverandre med det han skriver (1 Tess 4,18).
Ved å følge Jesus rustes vi for å møte vanskelige tider, slik at vi blir motstandsdyktige mot frykt og konspirasjonsteorier. Vi forankrer vårt liv i Bibelens Gud. Han har alltid siste ordet, og vi vet at døden ikke er slutten. Derfor har vi et annet perspektiv når død og tragedier rammer. Vi mister aldri håpet, og vi har tillit til at Jesus fører oss gjennom alle vanskeligheter vi møter.
Å følge Jesus betyr å høre mer på ham enn alle andre stemmer. Det innebærer ikke å være naiv og leve i en boble der vi lukker ørene for realitetene i verden. Tvert imot. Vi lever midt i denne verden og ser fakta i øynene, men vi lar ikke frykten filtrere realitetene.
Men vi velger å leve i Guds ord, og legger alt fram for han i bønn med takk og lovprisning. Da blir nyheter, spekulative teorier og sosiale medier filtrert på en slik måte at vi bevarer freden. Da blir vi ikke videreformidlere av frykt og konspirasjonsteorier, men vi blir lys i en verden som trenger håpet i evangeliet.
Terje Dahle