Denne uka var jeg i Tromsø, og da fikk jeg ei bok om Hanna. En kvinne som vokste opp og levde hele sitt liv i Sørfold (Nordland). Forfatteren er Paul Ørnes. Han er barnebarn av Hanna, og skriver en fantastisk historie om denne kvinnens liv med opp- og nedturer fram til sin død i 1950, 84 år gammel.
Paul skriver fram denne kvinnen så levende at du ser for deg slitet. Du kjenner lukta av salt uer, og føler børa av alle barna som hun satte til verden. Det er et liv med motgang og sorg. Hun blir tidlig enke, og må også følge flere av barna sine til graven. Samtidig er det en historie om takknemlighet, livsmot og gudsfrykt.
Hanna representerer mange kvinner og menn som gikk foran oss. De jobbet og ga alt for at barna de satte til verden skulle få et bedre liv enn dem. Noen forble enslige fordi pliktene overfor foreldrene og andre syke i familien krevde dem. De følte så sterkt på ansvaret for andre og for familiens og slektas beste at de ofret mye for andre. De satte andres behov foran egne ønsker.
70 år etter Hannas død bor vi i verdens rikeste land mye takket være kvinner som henne. Vi høster frukten av kvinner og menn som var:
- Mer opptatt av å gi enn å kreve.
- Mer opptatt av pliktene enn av rettigheter.
- Villige til å ofre egne ønsker for andres beste.
De la grunnlaget for det samfunnet vi har i dag. Vi lever i velsignelsen av tidligere generasjoners arbeid og slit.
Det gjør meg både takknemlig og tankefull.
Takknemlig - fordi det er lett å se hvor godt vi har det. Det er lett å ta det som en selvfølge.
Tankefull - fordi det er ingen grunn til å idyllisere det slitet mange opplevde. Mangelen på godt helsestell og skolegang, og ikke noe sosialt sikkerhetsnett for de som ikke hadde helse til å arbeide. De levde med en usikkerhet om uår og fattigdom på grunn av dårlig fiske og liten avling.
I år fikk vi erfare menneskets sårbarhet når myndighetene innførte strenge restriksjoner på grunn av covid-19. Vi er ikke så suverene og allvitende som vi tror i vårt velfødde land. De elementære behovene som mat, klær, sosial kontakt og frihet til å bevege seg er ingen selvfølge. Vi er mennesker og vi er avhengig av hverandre.
Dette er en tid vi kan oppdage og omfavne verdier som:
- Jeg ofrer personlige frihet for fellesskapets beste.
- Mine rettigheter overkjører ikke hensynet til utsatte grupper.
Det er i krisetider gudsfrykten får gode livsvilkår. Velstand fører ofte til overdreven tro på mennesket uavhengig av både naturen og Gud selv. Vi er mennesker, og har lite å stille opp med når naturen viser sin makt. Og Guds storhet og hellighet får oss til å legge oss langflat for ham.
Når vi legger oss langflat for Gud, reiser han oss opp slik at vi kan leve i denne verden som hverdagshelter. Det blir vi mennesker som:
- bryr oss om andre.
- viser barmhjertighet.
- ofrer våre behov for andres beste.
- ikke lukker hjertet for andres nød.
- forkynner evangeliet slik at folk får håp og tro både for dette livet og i møte med døden.
Det er ikke sikkert det blir skrevet bok om deg.
Men mange vil tenke på deg med takknemlighet og glede. Du er med og bygger et samfunn for neste generasjon, og mange vil møte forsoning og håp.
Herren smiler og gleder seg til lønningsdagen hos ham.