top of page

Fire pÄskehistorier om liv og hÄp

  • 4. apr. 2021
  • 4 min lesing

Oppdatert: 5. apr. 2021

Du har antakeligvis fÄtt hÞre om Jesu dÞd og oppstandelse ogsÄ i denne pÄska. Mitt bidrag er Ä fortelle fire livshistorier - som pÄ hver sin mÄte viser oss hva som skjer nÄr dette evangeliet mÞter feilbarlige mennesker.


(PS: Navnene i min tekst er anonymiserte.)


Frode Frode lÄ i sengen med nattskjorte og tafsete hÄr. Hjertet hadde sviktet. Det hadde tatt pÄ med et liv med lite sÞvn og hvile, men med mye arbeid og festing. Gangen fÞr jeg mÞtte han hadde han kommet ut av millionbilen sin i flott dressjakke.


Plutselig sa det stopp. Forsoning var et fremmedord for ham. Enten det gjaldt ekteskapet, barna og forretningspartnere. Hardheten hans hadde kostet dyrt, og prisen betalte han nÄ med sviktende helse og ensomhet.


Flere samtaler hadde begynt Ä myke ham opp. En annen pasient, som ogsÄ hadde en sÞvnlÞs natt, delte sin livshistorie om forsoning. Etterhvert fikk jeg den vanskelige oppgaven som fredsmekler overfor familien. Jeg overtalte han til Ä skrive et brev til dem der han ydmyket seg og tok ansvar. Dette brevet, og at de forsto at han ville dÞ innen noen mÄneder, gjorde at de ville treffe ham.


Han ble innlagt pÄ sykehuset med ambulanse og blÄlys. Senere ble han utskrevet fra sykehuset i rullestol - og to barn ved sin side.


En varm vÄrdag noen uker senere satt vi pÄ verandaen hans. Han hadde lest C.S. Lewis etter utskrivelsen fra sykehuset. NÄ ville han bekjenne at han ville fÞlge Jesus. TÞffingen stotret fram en bekjennelse pÄ Jesus.


I begravelsen noen mÄneder senere leste presten opp hans egne ord om troen pÄ Jesu seier over dÞden. TÞffingen hadde mÞtt sin overmann i en som verken tok hevn eller slo tilbake: Jesus Kristus.


May

May unte seg ingen ting. Hun var hard med seg selv og slapp ingen innpÄ seg. Som leder var hun skvÊr og rettferdig. Vi hadde flere gode prater pÄ ulike jobbtreff. NÄr vinen hadde gjort sin virkning, var hun alltid den som ville snakke om Gud.


Da mora henne dĂžde plutselig, tok hun kontakt og ville prate. Hun fortalte at hun hadde utsatt samtalen med sin mor til det var for sent. Hun var dĂžd.


Samtalen som skulle forklare hvorfor hun ikke kom henne i mĂžte, hvorfor hun stengte henne ute og hvorfor hun ble den selvstendige og uavhengige lederen.


Hun hadde studert Ăžkonomi, blitt forelsket og blitt gravid. Han ville verken vite av henne eller et barn. Hun fĂžlte seg brukt og sviktet, og hun valgte Ă„ ta abort. Ingen visste om det, og hun klarte aldri Ă„ snakke om det til noen, heller ikke sin egen mor. Det ble en smerte hun bar alene og ikke ville snakke om.


NÄ nÊrmet hun seg 40, hadde hun i praksis stengt alle andre ute fra livet sitt. Tilsynelatende levde hun som om hun ikke trengte andre. Moras plutselige dÞd ble en wake-up-call. Tilgivelse, forsoning, rettferdighet og sannhet ble stikkordene for samtalene vi hadde i mÄnedsvis etterpÄ. Vi skiftet begge to jobber, og kontakten ble borte.


Flere Är senere kom en telefon jeg aldri hadde forventet. Hun hadde blitt kjent med kvinner fra andre kulturer som hadde opplevd voldtekt, overgrep og uÞnskede svangerskap. Det hadde opprÞrt henne. Deres villighet til Ä tilgi hadde gjort henne sint. Deres glede og samhold provoserte. PÄskeaften hadde mange av dem samlet seg og de hadde spist godt, sunget, danset og delt historier om hvorfor de elsket pÄska.


FravÊret av pÄskeharer, ski og solkrem var unisont. NÊrvÊret av forsoning, tilgivelse og hÄp satte henne ut. Hun fikk mÞte med seg selv og sin egen kultur midt i fleisen.


Den kvelden fikk hun bytte ut selvbebreidelsen, sinnet og hatet med Jesu ord om tilgivelse, fred og hÄp.


Quan

Quan tok tak i Bibelen med begge hendene og sÄ pÄ meg med et stort smil:


- Budskapet i denne boka har gitt meg og familien min nytt liv. Frykten for dÞden og forfedrenes vrede er borte. NÄ kan jeg bruke alt jeg dyrker til mat for familien. FÞr ofret jeg mye av avlingen til forfedrenes Änder for Ä holde deres hevn borte fra familien og landsbyen. Dere sprer liv og hÄp, ikke frykt. Takk for at dere ga oss livet og hÄpet tilbake.


Denne vietnamesiske bonden hadde fÄtt mÞte den oppstÄtte Jesus Kristus som tok bort dÞdsangsten og frykten. Hele landsbyen hadde blitt forandret gjennom troen pÄ evangeliet. Krefter og overskudd hadde gitt grunnlag for skolegang og utvikling.


Datteren hans viste fram skolebÞker med et stort smil. Hun pekte pÄ Bibelen og sa pÄ stotrende engelsk:


-Revolusjonen kom ikke med kommunistene, men med Jesus Kristus.


Svetlana

Svetlana hadde mistet sin far under andre verdenskrig. Den ene sÞnnen var blitt rusmisbruker under militÊrtjenesten pÄ Kola. Mannen hennes var mer opptatt av vodka enn av henne og de andre barna.


Kvelden fÞr hadde hun fÄtt hÞre om Jesu seier over dÞd og grav. Hun kastet seg ned pÄ gulvet og spurte igjen og igjen: - Er det hÄp? Er det hÄp?


Den russiske tolken oversatte som best hun kunne. Den kvelden tok hun imot imot hÄpet i evangeliet om Jesu seier over dÞden.


Noen Är senere (i 2004) mÞtte jeg henne igjen. Hun strÄlte av glede. Hun fortalte om tÞffe vilkÄr, en kamp for Ä fÄ endene til Ä mÞtes og Þkende utnytting fra mafiaen. FÞrst og fremst fortalte hun om et liv med mening og hÄp der hun kjemper sammen med de andre i menigheten for barna og deres framtid.


FÞr vi skilte lag sa hun: - Jesus har siste ordet. Derfor vil jeg ikke gi opp. NÄr jeg fÞler det er langfredag, vet jeg at det kommer en pÄskemorgen.


Livet og hÄpet seirer til slutt

I pÄsken feirer alle verdens kristne at dÞden er beseiret. Derfor vil aldri meningslÞshet, hatet mÞrke og dÞd fÄ overtaket. Jesus har siste ordet. Millioner av mennesker har sin historie om erfaringen av Jesu seier. Derfor ser vi framover med hÄp og tro. Guds rike vinner til slutt. Hurra! Hosianna! Halleluja!

bottom of page