• Terje Dahle

Fire påskehistorier om liv og håp

Oppdatert: april 5

Du har antakeligvis fått høre om Jesu død og oppstandelse også i denne påska. Mitt bidrag er å fortelle fire livshistorier - som på hver sin måte viser oss hva som skjer når dette evangeliet møter feilbarlige mennesker.


(PS: Navnene i min tekst er anonymiserte.)


Frode Frode lå i sengen med nattskjorte og tafsete hår. Hjertet hadde sviktet. Det hadde tatt på med et liv med lite søvn og hvile, men med mye arbeid og festing. Gangen før jeg møtte han hadde han kommet ut av millionbilen sin i flott dressjakke.


Plutselig sa det stopp. Forsoning var et fremmedord for ham. Enten det gjaldt ekteskapet, barna og forretningspartnere. Hardheten hans hadde kostet dyrt, og prisen betalte han nå med sviktende helse og ensomhet.


Flere samtaler hadde begynt å myke ham opp. En annen pasient, som også hadde en søvnløs natt, delte sin livshistorie om forsoning. Etterhvert fikk jeg den vanskelige oppgaven som fredsmekler overfor familien. Jeg overtalte han til å skrive et brev til dem der han ydmyket seg og tok ansvar. Dette brevet, og at de forsto at han ville dø innen noen måneder, gjorde at de ville treffe ham.


Han ble innlagt på sykehuset med ambulanse og blålys. Senere ble han utskrevet fra sykehuset i rullestol - og to barn ved sin side.


En varm vårdag noen uker senere satt vi på verandaen hans. Han hadde lest C.S. Lewis etter utskrivelsen fra sykehuset. Nå ville han bekjenne at han ville følge Jesus. Tøffingen stotret fram en bekjennelse på Jesus.


I begravelsen noen måneder senere leste presten opp hans egne ord om troen på Jesu seier over døden. Tøffingen hadde møtt sin overmann i en som verken tok hevn eller slo tilbake: Jesus Kristus.


May

May unte seg ingen ting. Hun var hard med seg selv og slapp ingen innpå seg. Som leder var hun skvær og rettferdig. Vi hadde flere gode prater på ulike jobbtreff. Når vinen hadde gjort sin virkning, var hun alltid den som ville snakke om Gud.


Da mora henne døde plutselig, tok hun kontakt og ville prate. Hun fortalte at hun hadde utsatt samtalen med sin mor til det var for sent. Hun var død.


Samtalen som skulle forklare hvorfor hun ikke kom henne i møte, hvorfor hun stengte henne ute og hvorfor hun ble den selvstendige og uavhengige lederen.


Hun hadde studert økonomi, blitt forelsket og blitt gravid. Han ville verken vite av henne eller et barn. Hun følte seg brukt og sviktet, og hun valgte å ta abort. Ingen visste om det, og hun klarte aldri å snakke om det til noen, heller ikke sin egen mor. Det ble en smerte hun bar alene og ikke ville snakke om.


Nå nærmet hun seg 40, hadde hun i praksis stengt alle andre ute fra livet sitt. Tilsynelatende levde hun som om hun ikke trengte andre. Moras plutselige død ble en wake-up-call. Tilgivelse, forsoning, rettferdighet og sannhet ble stikkordene for samtalene vi hadde i månedsvis etterpå. Vi skiftet begge to jobber, og kontakten ble borte.


Flere år senere kom en telefon jeg aldri hadde forventet. Hun hadde blitt kjent med kvinner fra andre kulturer som hadde opplevd voldtekt, overgrep og uønskede svangerskap. Det hadde opprørt henne. Deres villighet til å tilgi hadde gjort henne sint. Deres glede og samhold provoserte. Påskeaften hadde mange av dem samlet seg og de hadde spist godt, sunget, danset og delt historier om hvorfor de elsket påska.


Fraværet av påskeharer, ski og solkrem var unisont. Nærværet av forsoning, tilgivelse og håp satte henne ut. Hun fikk møte med seg selv og sin egen kultur midt i fleisen.


Den kvelden fikk hun bytte ut selvbebreidelsen, sinnet og hatet med Jesu ord om tilgivelse, fred og håp.


Quan

Quan tok tak i Bibelen med begge hendene og så på meg med et stort smil:


- Budskapet i denne boka har gitt meg og familien min nytt liv. Frykten for døden og forfedrenes vrede er borte. Nå kan jeg bruke alt jeg dyrker til mat for familien. Før ofret jeg mye av avlingen til forfedrenes ånder for å holde deres hevn borte fra familien og landsbyen. Dere sprer liv og håp, ikke frykt. Takk for at dere ga oss livet og håpet tilbake.


Denne vietnamesiske bonden hadde fått møte den oppståtte Jesus Kristus som tok bort dødsangsten og frykten. Hele landsbyen hadde blitt forandret gjennom troen på evangeliet. Krefter og overskudd hadde gitt grunnlag for skolegang og utvikling.


Datteren hans viste fram skolebøker med et stort smil. Hun pekte på Bibelen og sa på stotrende engelsk:


-Revolusjonen kom ikke med kommunistene, men med Jesus Kristus.


Svetlana

Svetlana hadde mistet sin far under andre verdenskrig. Den ene sønnen var blitt rusmisbruker under militærtjenesten på Kola. Mannen hennes var mer opptatt av vodka enn av henne og de andre barna.


Kvelden før hadde hun fått høre om Jesu seier over død og grav. Hun kastet seg ned på gulvet og spurte igjen og igjen: - Er det håp? Er det håp?


Den russiske tolken oversatte som best hun kunne. Den kvelden tok hun imot imot håpet i evangeliet om Jesu seier over døden.


Noen år senere (i 2004) møtte jeg henne igjen. Hun strålte av glede. Hun fortalte om tøffe vilkår, en kamp for å få endene til å møtes og økende utnytting fra mafiaen. Først og fremst fortalte hun om et liv med mening og håp der hun kjemper sammen med de andre i menigheten for barna og deres framtid.


Før vi skilte lag sa hun: - Jesus har siste ordet. Derfor vil jeg ikke gi opp. Når jeg føler det er langfredag, vet jeg at det kommer en påskemorgen.


Livet og håpet seirer til slutt

I påsken feirer alle verdens kristne at døden er beseiret. Derfor vil aldri meningsløshet, hatet mørke og død få overtaket. Jesus har siste ordet. Millioner av mennesker har sin historie om erfaringen av Jesu seier. Derfor ser vi framover med håp og tro. Guds rike vinner til slutt. Hurra! Hosianna! Halleluja!

128 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle