• Terje Dahle

Å følge Jesus eller realisere seg selv

Oppdatert: aug. 31

I helga så Lise og jeg filmen «All Together Now» på Netflix. Den fikk meg til å tenke på hva slags kultur vi møter når vi forkynner evangeliet.


Filmen handler om en begavet jente som mister fotfestet i livet når både pappa og mamma dør. Hovedpersonen Amber må velge mellom å ta imot hjelp - eller bli stolt og bitter og tilsynelatende klare seg selv.


Hun velger først å bite tennene sammen og stenge andre ute, og blir deprimert og sint på de rundt seg. Alt snur når hun etter hvert åpner seg opp og tar imot hjelp fra venner. Hun velger å tro at andre vil henne vel. Folk bryr seg, og vil at Amber skal få et godt liv.


Det Amber oppdager er at det å slippe andre til i de smertefulle tingene i livet gir gjensidig glede og fellesskap. Slik bygges sunt og ekte fellesskap som tåler livets opp- og nedturer.


Det å være stolt og uavhengig - eller invitere folk inn i livet sitt - utspiller hele tiden både i filmen og i det virkelige livet. Kulturen vår kjennetegnes av selvrealisering. Mantraet er: «Du kan bli hva du vil, la ingen stoppe deg». Dette fører fort til sammenligning, ensomhet og mange tapere.


Konsekvensene av dette ser vi i de dype konfliktene som utspilles i deler av Arbeiderpartiet. Dette er bare toppen av isfjellet.


Det er smertefullt og trist å se konsekvensene av at fellesskapet settes til side for egen makt og posisjon. Etterfølgere av Jesus fryder seg ikke når sånt skjer, men ber om Herrens miskunn.


Mange av oss har erfart å stå i maktkamper og kamp om posisjoner gjennom livet. Følelsen av å bli trampet på fordi du står i vegen for andres ambisjoner. Å bli snakket ned fordi noen vil fremme seg selv eller få en posisjon. Sarkastiske kommentarer som sår tvil og skaper usikkerhet. Å bli stemplet og satt utenfor pga. personlige standspunkter.


Denne måten å gå fram på er smittsom. Det skapes en kultur. I en selvrealiserende kultur er det mange som faller av og blir tapere for de kyniske og nådeløse seierherrene. Men seieren er alltid kortvarig.


Det er til denne kulturen Jesus sender sine disipler.


Mange føler seg som lam blant ulver (Matt 10,16). Samtidig er det lett å formidle et alternativ i denne kulturen bare ved å vise godhet, bry seg om andre, si fra om urett, tenke fellesskap og ikke slåss for sin egen posisjon.


For de som har sagt nei til seg selv for å følge Jesus får mange anledninger til å vise en bedre veg. Det blir lagt merke til, men det koster.


Følelsene som blir trigget når vi står i dette. Vi trenger å ha indre styrke i møte med denne hverdagen. Derfor er noen vaner i hverdagen gode å ha:


1. Jeg øser hjertet ut for Gud slik at jeg ikke bærer på nag og bitterhet til andre fordi jeg opplever meg urettferdig behandlet (Salme 77 + 142).


2. Jeg tar til meg av Guds ord og blir styrket av fellesskapet med Jesus slik at jeg møter presset med en annen ånd (Matt 5,38-44, Joh 7,37-38).


3. Når jeg kjenner at jeg vil beskytte meg selv og bygge murer mot andre, søker jeg fellesskap med andre slik at ikke stolthet får bygge seg opp på mine sårede følelser (1 Joh 1,5-7).


4. Jeg tar tanker til fange i lys av hvem jeg er i Kristus. Da bøyer jeg ikke nakken og lar andre definere meg. Jeg lar meg ikke manipulere ut over sidelinjen av en kultur preget av konkurranse og sammenligning (2 Tim 2,1, 2 Kor 10, 4-5).


5. Jeg ber for de jeg omgås gjennom uka, også de som jeg kan oppleve som vanskelige og fiendtlige (Luk 6, 27-28 + 23,34).


6. Jeg holder fast på fellesskapet og brødsbrytelsen slik at jeg lever sunt og robust (Apg 2,42-47).


Etterfølgere av Jesus har et langsiktig perspektiv. Vi vet at Jesus seirer til slutt.


Derfor lider vi urett og står for rett og rettferdighet om det koster. Vi tar vare på hjertet vårt (Ord 4,23) slik at vi ikke blir som kulturen rundt oss, men være lys og salt i verden. Da bringer vi inn Guds rike, og det vil bli stående.


Hilsen Terje

130 visninger